Search

"Overgrepene preger hverdagen min nå i veldig stor grad"


Netflix & chill...






Mange ganger. Det er så mange ganger jeg har opplevd seksuelt overgrep. De første var incestuøse og på ingen måte min feil, men når dette og omsorgssvikten var en medvirkende årsak til at jeg utviklet ustabil personlighetsforstyrrelse ledet kanskje dette til at jeg havnet i farlige situasjoner? Med borderline er jeg på mange måter mer frisluppen og naiv enn andre og ansikt til ansikt med farlige mennesker er det ikke sikkert at jeg har like lett for å forstå at disse menneskene ikke ønsker meg godt, så jeg har lært det på den harde måten. Jeg er ikke trygg. Jeg tror det er mest riktig å si at jeg har hatt skikkelig uflaks, for det går fint an å leve et normalt liv med borderline og jeg har ikke gjort noe galt, men i en ideell verden, som jeg har skrevet om tidligere, ville jeg ha vært trygg uansett. Jeg pleide å stole på folk, jeg liker å vise meg frem og det burde være helt greit. Mine grenser er fortsatt mine grenser, uansett hva slags personlighet jeg har. Dessverre lever vi ikke i denne idelle verden enda.


Jeg skulle ønske at alle jenter var trygge. At alle jenter kunne gå kledd akkurat sånn som de ville, ja at vi kunne ha spradet nakne nedover Karl Johan for den saks skyld, uten å være i fare for å bli utnyttet seksuelt. Min tillit til andre mennesker som en helhet er nå brutt fordi noen (et fåtall) skadet meg, men det er urettferdig. Jeg kan ikke reparere skaden med en gang, men selv om jeg har mindre tillit til andre nå enn før, så har jeg et ønske om at disse hendelsene ikke skal få diktere livet mitt. For det var ikke min feil og jeg skal ikke skamme meg over det.





Denne isen må dere prøve hvis du ikke allerede har gjort det. Halo Top har et høyt protein innhold og et veldig lavt kalori-innhold. Det er sunn is, rett og slett!





Med borderline, så ter man seg noen ganger på en utfordrende måte- men det betyr ikke noe mer enn det, at man liker å vise seg frem. Kanskje bildene jeg tok til innlegget "Victoria's secret" var litt på kanten for eksempel, det med kirsebæret, men jeg har akseptert meg selv for den jeg er. Jeg vil i hvertfall ikke skamme meg over den jeg er. Jeg liker det bildet ekstra godt så jeg sendte det faktisk inn til fotoknudsen for noe morsomt som jeg har tenkt til å vise dere når det kommer i posten. Det er viktig å kunne le litt når man går gjennom helvetet.


Overgrepene skal ikke få diktere livet mitt lenger. Jeg går gjennom helvetet nå og det har jeg holdt på med i varierende grad i de siste 10 årene og da er det bare en ting å gjøre- fortsette å gå! Så lenge man passer på at man går i riktig retning. På denne nettsiden har jeg skrevet om mental helse fra tid til annen og det er det jeg gjør nå. Jeg skriver fordi det er til hjelp for meg selv og kanskje også for noen andre der ute. Så kan jeg fortsette å prøve å være inspirerende på andre måter igjen neste gang, for livet er ikke bare en dans på roser og det er lov til å snakke om ting som er vanskelig når det er behov for det. De siste overgrepene preger hverdagen min nå i veldig stor grad.





I tiden like etter det hendte gikk jeg rundt med en konstant følelse av redsel og noen ganger begynte jeg å skrike. Da hendte det at jeg skadet meg selv ved uhell fordi jeg hadde slått så hardt i gulvet, veggen, skapet- hva enn som var i nærheten, men det er jo forståelig at jeg har vært sint. Jeg gråt også ofte og gjerne spontant.


Sånn sett er jeg heldig som bor i Norge, hvor helsevesenet tross alt er bedre enn i mange andre land, men det var begrenset hvor mye hjelp jeg klarte å ta til meg så kort tid etter hendelsene. Tanken på et liv hvor et romantisk forhold nesten kan utelukkes har vært tung, men jeg vet også at hjernen min overdramatiserer og at jeg har hatt fine opplevelser med menn før, selv om jeg også hadde vært gjennom dette når jeg vokste opp. Jeg vet ikke om jeg kan stole på en mann igjen etter alt det som har hendt. Så kanskje jeg har andre ting å leve for likevel? Som veldedighet. Det virker som det eneste alternative utfallet for meg hvis det verste skulle skje og jeg endte opp alene. Poenget er at jeg prøver å gå gjennom helvetet på best mulig måte. Med en god holdning. For det er den enste måten å komme ut igjen på den andre siden og ut SKAL jeg. Så jeg mener det kanskje, de gangene jeg smiler?




Bare det å skulle gjøre i stand en koselig kveld med Netflix og favoritt isen min var en stor utfordring i dag. Jeg satt inne på baderomsgulvet og holdt rundt meg selv hvem vet hvor lenge før jeg klarte å distrahere meg selv. Foto er en hobby jeg egentlig har drevet med helt siden jeg var 13, men jeg synes det er veldig utfordrende og derfor er det en god distraksjon. Å skrive om hvordan jeg dealer med overgrepene er utleverende og man kunne jo nesten si at det er slemt ovenfor meg selv fordi det kan ses på som ydmykende, men hvorfor det? Jeg har ikke gjort noe galt. Uansett, når jeg ble lagt inn på sykehuset etter de første overgrepene og alle vennene mine så hva som hendte med meg følte jeg meg så ydmyket! Det er noe ved mitt liv som aldri kan bli det samme og derfor hever jeg meg over dette. Jeg er akkurat sånn som jeg er og bare det at jeg enda lever er sterkt.


Det kan føles ut som om det ikke finnes noe annet enn smerte etter alle disse årene, men det er ikke sant. Jeg har hatt gode opplevelser på veien. Et romantisk forhold med en helt fantastisk mann, selv om det ikke varte. En sommer ute på havet som lettmatros med en herlig gjeng! Jeg fikk bli modell og dra på noen få photoshoots som var et lite eventyr selv om det ikke har ledet til noe spesielt. Jeg har kanskje ikke fått reist så mye enda, men jeg skal til politistasjonen, som begynner å virker like kjent som matbutikken, for å få ordnet meg nytt pass den 22.juli og kanskje jeg får reise senere? Jeg prøver å sette pris på de små tingene, som at jeg har masse god mat i kjøleskapet. Bare det har jo vært en stor utfordring for meg. I dag har jeg alle ingrediensene jeg trenger for å lage meg en dobbel bacon cheeseburger med aioli og fries! 😅 Altså både dobbel burger og bacon.




Jeg har allerede laget meg to stykker for et par dager siden og det var veldig vellykket. Tjommi sier hei.





Etter mange mislykkede forsøk kommer jeg kanskje inn på universitetet i år, men hvis ikke ville jeg egentlig flytte til England innen 2021. Det er i såfall en stor risiko å ta, men hvis ikke det blir for studier har jeg ikke lyst til å bli her. Hvis jeg studerer kommer jeg uansett til å flytte ut av landet senere. Jeg ville smette gjennom det vinduet som fortsatt er åpent før Brexit og gravde frem en smal vei på tross av corona. Fordi jeg har vært redd for å gå ut av døren, redd for å se ut av vinduet mitt, redd for helt normale mennesker, men jeg har fortsatt mye det er verdt å verne om her i Norge. Å flytte til et annet land er en stor prosess, tiden renner snart ut og jeg risikerer uansett å bli sendt tilbake til Norge. Det beste hadde vært hvis jeg kom inn på universitetet, da kunne jeg flyttet senere og fått meg en god jobb. Et annet alternativ jeg har tenkt på er Frankrike og jeg har jobbet med fransken, for jeg har følt meg veldig fanget, men jeg prøver å jobbe meg gjennom frykten og jeg kan ikke ta noen avgjørelser på dette tidspunktet.


Når jeg fikk penger i voldsoffererstatning for et av de første overgrepene, i det øyeblikket følte jeg at jeg kunne bli lykkelig i Oslo og det var helt utrolig, men den følelsen passerte igjen like raskt som den kom. Jeg har ikke gitt opp den drømmen om at jeg kan spare opp til et boliglån. Sånn at jeg kanskje kunne blitt lykkelig på et posht sted med en liten søt hund som heter Tjommi. Det er kanskje litt feil å nevne det, men det er sannsynlig at jeg vil motta mer penger i voldsoffererstatning i fremtiden, så jeg prøver å la den tanken motivere meg. Jeg vet at man ikke skal selge skinnet før bjørnen er skutt, men det er bedre å ta gledene på forskudd enn sorgene når man går gjennom helvetet. Tanken på å få en ny bestevenn har trøstet meg og gjort meg glad, men hvis jeg skal studere passer det kanskje ikke likevel.


Jeg har penger til en hund nå, men akkurat nå er jeg i en vente og se fase. Jeg ser på flere muligheter, sender søknader og prøver å planlegge forskjellige utfall med en god holdning. Detaljene er egentlig ikke så viktig. Jeg prøver bare å tenke ut en måte jeg kan finne veien tilbake til livet. Om det er en hund som kan bli redningen, en utdannelse, å flytte, en fin leilighet eller kanskje en ny venn? Det spiller egentlig ingen rolle, jeg vil bare leve, men hvis jeg kan finne fred her, så kunne jeg sikkert blitt lykkelig hvor som helst. Så jeg skal gå til terapi. Jeg tror ærlig talt at jeg kunne ha klart meg uten det, men jeg vil gjøre det likevel, for jeg har ikke noe lyst til at tilliten min skal være brutt til alle menn. Det er urettferdig. Alle menn er da vel ikke onde? Det er dette spørsmålet jeg trenger å jobbe med.





Nå når jeg har hatt det som verst har jeg slitt med å finne en grunn, noen som helst grunn, til å fortsette å kjempe. Kjærlighet pleide å være grunnen min i fortiden, men det holdt ikke lenger fordi det er for mange mennesker som har sviktet meg og fordi jeg er for sint. Suksess eller arbeid er ikke en god nok grunn og heller ikke rikdom, skjønnhet eller andre verdier. Til slutt endte jeg opp ved en inderlig bønn om fred. Den hadde vært der lenge. Etter en lang krig er vel fred det eneste jeg virkelig kan ønske meg? For jeg kan aldri glemme hva det er som gjør meg rasende på verden og på selve mennesket og kanskje heller aldri tilgi det, men jeg kunne erklære fred. I møte med mer motgang og ondskap skal jeg gjøre de handlingene som kreves, som å sette grenser eller forsvare meg selv, men jeg skal forbli fredelig. Jeg prøver i hvertfall så godt jeg kan. Noen ville nok være uenig med meg, men jeg ønsker ikke at de som har gjort meg vondt skal lide. Jeg vil bare at de skal lære. Jeg ønsker ikke at noen skal lide og selv om jeg har anmeldt, så ønsker jeg ikke å hate de som har skadet meg.

Jeg har alltid hatet Oslo, kanskje fordi jeg har så mange vonde minner herfra, eller kanskje fordi jeg er etnisk nordlending, men kanskje jeg har vært litt for hard mot byen min? De har "Grønland" (altså ikke landet Grønland) i England også, faktisk i enda større grad og jeg ville ikke ha vært trygg der heller, men det er bare tanken på at ingen hadde kjent meg der... Tanken på et blankt lerret, språket, historien og muligheten til å starte et helt nytt liv, langt vekk fra alt og alle. Jeg var ikke engang sikker på om jeg skulle beholde Facebook, eller slette profilen min. Kanskje bytte navn igjen? Det er nok praktiske årsaker som holder meg her, selv om jeg er glad i mine nærmeste, men bare så det er sagt Norge i seg selv er et godt land.


Før var jeg veldig opptatt av at andre hadde kommet lenger i livet enn meg og jeg ville så gjerne klare å ta dem igjen, men nå oppleves det mer greit at jeg er annerledes, selv om det er mye jeg har gått glipp av. Det finnes andre som har det mye verre enn meg og når jeg innser hvor priviligert jeg egentlig er blir det med ett litt lettere å være her.





Det er mange jenter som blir voldtatt når de er i sårbare situasjoner, men selv om det som hendte med meg kunne ha hendt med hvem som helst føler jeg at jeg et økt behov for å passe på meg selv som igjen kan virke isolerende. Jeg ble veldig lei meg en gang en person foreslo for meg at jeg kanskje var "broken for life", men jeg er scarred for life og det er det ikke engang noe poeng i å legge skjul på. Noen ganger, egentlig ganske ofte, føler jeg at hele livet mitt passerer foran øynene mine og at jeg ikke klarer å stoppe det selv om jeg kjemper med all min vilje og makt. Det er så mye, enkle aspekter ved livet, som jeg vet at andre tar forgitt som jeg misunner dem for, men sånn er det vel for de fleste av oss! Jeg mener, jeg tar jo også ting forgitt når jeg glemmer meg.


Jeg er intelligent og kreativ og jeg gjorde det egentlig bra på skolen bortsett fra at jeg hadde høyt fravær på grunn av situasjonen min hjemme. Alle har en verdi og alle har sine svake sider. Jeg blir ofte misforstått og jeg har få venner av åpenbare grunner, jeg har vært for opptatt med å finne veien ut av helvetet de siste 10 årene og jeg er enda ikke fremme, men når jeg har en heart-to-heart med de få som står meg nær, så får jeg høre mye vakkert. Jeg føler på mange måter at jeg ikke har noen nær familie, ikke fordi jeg ønsket at det skulle bli sånn, men fordi det ble for vanskelig og når disse få nære relasjonene ikke har tid til meg er det lett å føle seg veldig alene, men det er viktig å kunne klare seg alene også. Å være alene har jeg blitt flinkere til og en vakker dag skal jeg endelig klare å feire en hyggelig jul med juletre og alt sammen uten å ha det vondt. Jeg har ikke hatt noe annet valg enn å bli flink til å være alene, en vanlig reaksjon etter seksuelle overgrep er å unngå ting som kan oppleves som vanskelig, fordi man er redd for eksempel, selv om det er irrasjonelt å være redd for å være sosial blant mennesker man stoler på. Jeg har definitivt isolert meg selv mye og ofte uten engang å være klar over det. Jeg har heldigvis tatt tak i det i senere år og tvunget meg selv ut fra tid til annen, men jeg er fortsatt ikke i mål. Jeg vet det er en klisje, men det som ikke dreper deg gjør deg sterkere! Det er viktig å huske på at ingen har lov til å få deg til å føle deg dårlig, ikke på denne måten. Jeg definerer meg selv og på tross av mine svakheter er jeg akkurat som alle andre og i dag har jeg faktisk snakket med ikke bare en, men to av mine gode venner.


Først hadde jeg en lang samtale som var planlagt og så ringte min beste venninne meg tilfeldigvis og begge to sa at jeg var velkommen når som helst, bestevenninnen min sa til og med at jeg kunne kræsje på sofaen. 🥰


Det kommer mest sannsynlig til å gå bra, det gjelder å holde hodet hevet og fighter modusen på. Det ville ha vært mye vanskeligere å skulle anmelde det siste hvis det ikke var for at det fantes bevismateriale. Det er ikke sikkert han blir tatt fordet, de fleste overgrepssaker blir henlagt, men det hjalp meg i hvertfall til å anmelde. Jeg har opplevd for mange overgrep nå (jeg mener ett er jo for mange det også) og det oppleves nærmest som ubegripelig at dette har hendt meg flere ganger. Jeg har problemer med å forstå det og det gjør at jeg hater verden, men jeg prøver å ignorere raseriet mitt og som jeg har forsøkt å skrive om her så har det kanskje også noe sammenheng med diagnosen min som kan ha gjort meg til et enklere bytte dessverre og det gjør så utrolig vondt å vite at jeg ikke har klart å passe på meg selv.

Jeg manglet de riktige rammene når jeg vokste opp, som for eksempel en far som forteller deg at du må være forsiktig og sånne ting. Det har også vært med på at jeg har måtte lære hvordan verden er på den harde måten.

I møte med barnevern, Politi, helsevesen, advokater og lignende har jeg stort sett blitt møtt på en veldig bra måte, hvor de virkelig har hjulpet meg til å forstå hva som er min skyld og hva som absolutt ikke er min skyld. Det tok meg veldig lang tid å klare å anmelde de første to overgrepene, men etter det var jeg på et mye bedre sted med meg selv. Å anmelde er det riktige å gjøre uansett om det har hendt en gang eller hundre. Det kan være både ydmykende og skummelt å gå gjennom det, men å anmelde er med på å forhindre at det samme skjer med noen andre i fremtiden.

Hvis du har opplevd seksuelt overgrep kan du kontakte:

Dixi ressurssenter https://www.dixi.no/

Overgrepsmottaket (samme om det har hendt nylig eller ikke) på legevakten

tlf: 23 48 70 90

Det er helt gratis og de kommer å henter deg hvis du ikke klarer å bevege deg ut alene.

Tilbudet gis i form av:

  • samtale i trygge omgivelser

  • medisinsk undersøkelse for å oppdage, behandle og forebygge skader og smitte

  • testing for graviditet

  • rettsmedisinsk undersøkelse for sikring av bevis

  • hjelp til å kontakte politi

  • hjelp selv om overgrepet har skjedd tilbake i tid

  • hjelp til å kontakte bistandsadvokat (gratis) uavhengig av anmeldelse

  • informasjon om oppfølgingstilbud, krisesentre og andre hjelpeinstanser

Eller du kan kontakte politiet, fastlegen, en venn eller en annen som for eksempel en lærer du stoler på.

Klem,

Kaptein Nina