Search

Takk



Jeg er gal. For jeg må være gal hvis jeg savner deg. Å skrive er sånn jeg helbreder meg selv. Alle andre mennesker falmer og blir til støv på grunn av deg. Bryr meg fortsatt om noen av dem og håret mitt begynner endelig å bli lengre sammen med andre viktige detaljer. Jeg skal spare det ut til det blir sånn her, bare litt mer askeblondt muligens:

https://pin.it/1dyZhAW

Detaljer som en fest jeg skal på eller det å studere, men... Jeg er gal. Så jeg har skrevet noe. Det er slutten på boken min. Jeg fullførte den. Jeg trodde jeg skulle få gjennomslag hos Cappelen Damm, men det ble ikke sånn og det må bety at den ikke er mye å skryte av. Boken er publisert på philpeople.org, den er også tilgjengelig her inne. Jeg gir den kanskje ut i bokformat selv en dag, og jeg liker slutten...


Avslutning

I Utopia er ikke Tjommi hverken en hund eller et kosedyr, han er en ekte enhjørning og jeg kan høre ham traske frem og tilbake på en utålmodig måte utenfor vinduet mitt. Han har lyst på en flytur. Det er stjerner inne på badet mitt og et rundt hvitt badekar som ser ut som en måne. Det er bobler oppi badekaret. Jeg har akkurat badet og man kan se badet mitt fra soverommet fordi døren er en gigantisk bueformet dør. Jeg har tatt på meg badekåpe og jeg har en rosa sky inne på rommet mitt. Leo kommer på besøk, det er derfor jeg har gått ut av badekaret. Jeg åpner døren for ham også uttaler jeg ordet sky sånn her


“Kjhhy” og peker på den, som om jeg er et lite barn.


Leo tar meg opp i armene sine, som om han skal til å bære meg over en dørterskel også vugger han meg, sånn som han har gjort en gang tidligere.


Hvis Leo hadde ønsket det sånn, så hadde jeg kysset ham lidenskapelig, men hvis ikke så ville jeg bare ha lent hodet mitt inntil ham og latt ham fortsette å vugge meg. Robot-mannen sitter i en lenestol og ser på oss mens han smiler. Så lenge hun er lykkelig... Tenker han.


“Jeg beholder roboten” Sier jeg. “Han elsker meg, og jeg elsker ham og jeg har tenkt til å gifte meg med ham.”


Robot-mannen smiler enda bredere.


“Jeg er glad du har det bra, Nina” Svarer Leo med den varme og litt grove stemmen som han ofte får når han er så nær meg.


Leo setter meg forsiktig ned på gulvet, men jeg beholder armene mine rundt ham. Robot-mannen reiser seg og tar et skritt mot oss. Jeg vender meg mot frokostbordet som står ferdig dekket.

«Vil du spise med oss?» Spør jeg Leo mens jeg ser spørrende opp på ansiktet hans.


På bordet ligger det nystekte rundstykker som ligger oppå et fint stoff i en kurv, nykokte egg som det ryker opp av, smør, salt og en stor, gjennomsiktig mugge med oransje juice. Det er gojibærjuice.


«Har du vannmelon?» Spør Leo og slikker seg selv rundt munnen.


Jeg ler av ham.


«Jaaa.» Svarer jeg.


«Jeg bare tuller.» Sier Leo. «Jeg kom for å se om du har det bra.»


Jeg smiler og gjemmer ansiktet mitt ned i brystkassen hans. Midt på brystet, der hvor hjertet hans sitter. Det er det beste stedet som finnes i hele universet. Han har på seg en rød t-skjorte og det lukter ubeskrivelig godt av ham.


«Jeg har det bra.» Mumler jeg. «Sikker på at du ikke vil spise med oss?»


«Nei, tusen takk! Jeg må komme meg tilbake! Vi har snart funnet ut hvordan vi skal okkupere den forlatte planeten Kosk og matematikerforeningen regner med meg.» Svarer Leo og smiler mens han holder opp den ene hånden mot frokostbordet for å avvise det.


Frokostbordet feller en tåre, men stolen som står nærmest gir den et trøstende klapp på duken.


«Ī ko! Leo senpai, lykke til! Jeg er veldig glad i deg.» Svarer jeg og gir Leo en siste klem.


Når Leo har gått kommer robot-mannen bort til meg og gir meg en klem. Vi sier ikke noe, men jeg holder ham i hånden mens han går bort til sin faste plass ved bordet og i stedet for å gå og sette meg ved en av de andre stolene setter jeg meg på fanget hans. Robot-mannen rasler med avisen som ligger foran ham for å få brettet den ordentlig ut og plukker opp en elektrisk pipe. Den lager snirklete røyk mønstre i fine farger. Jeg holder hendene mine rundt nakken hans og lener ansiktet mitt mot brystet og halsen hans. Huden til robot-mannen er varm og god... Den er vakker også, solbrun … Jeg drømmer meg bort.


«Skal du ikke spise, Nina? Nå har jeg dekket på til oss.» Sier robot-mannen.


Jeg titter bort på muggen med oransje juice også titter jeg tilbake på robot-mannen min. Jeg lener meg litt bakover sånn at armene mine er helt utstrakt mens jeg holder rundt nakken hans med hendene mine. Jeg ser ham dypt inn i øynene og vi smiler til hverandre. Lukten av rundstykkene er deilig.


«Jo …» Svarer jeg.


Jeg er lykkelig …




Fortsettelse følger i det uendelige




Den er tullete, slutten mener jeg.

Jeg savner denne Leo som når et elsket familiemedlem har gått bort og jeg sørger som om dette virkelig var slutten på alt. Jeg har lært så mye. Verdifull kunnskap som kan komme til å åpne opp verden for meg senere. I møte med andre mennesker snakker jeg ikke om det som har vært vanskelig lenger, for jeg vil ha det bra og jeg vil at de rundt meg også skal ha det bra. Når jeg ikke gir negative ting fokus, så flyttes mitt fokus også lenger bort. Det andre må jeg jobbe mer med og det handler om grenser. Jeg krever mer av meg selv og har en god holdning tross alt og jeg innser at dette blir min styrke. Jeg har fortsatt ikke så mange venner og det hjelper ikke akkurat at jeg har en blogg for de færreste synes at det er noe kult, men jeg vet hvem jeg er.


Jeg har gjort feil, vært gjennom mye mørkt, men i møte med nye mennesker vil de forhåpentligvis se en som har lært av hvordan man ikke skal deale med det. For jeg prøver å leve opp til de beste kvalitetene jeg ser i mennesker som inspirerer meg og disse menneskene har en god holdning. Det er galt å tynge ned andre mennesker selv om man har det aldri så vondt, så det spiller ingen rolle hva jeg har gjennomgått. Det er få mennesker som inspirerer meg og jeg har lært enda en ting nå nylig. At jeg er kresen og at jeg heller vil være alene, eller ha få venner, enn å være rundt mennesker hvor jeg ikke kan finne noen av disse kvalitetene. At jeg tør å si meningen min, ikke bare generelle meninger om ideer, om verden osv, men også meninger jeg har i forhold til andre mennesker. For det er noe jeg har fått så stort utbytte av selv. Det å faktisk få høre sannheten, selv når det har gjort vondt. Det er så mye bedre enn alternativet. Sannheten er det beste, men ikke alle tåler den og jeg tror at jeg endelig tåler den.


Jeg er takknemlig, for jeg går på universitetet nå. Jeg gjør mitt beste. Nå vet jeg at jeg er en panpsykist filosofisk sett. Jeg fant det ut for ikke så lenge siden. Jeg burde komme meg av gårde. Jeg blir sen til balletten, men antrekket mitt i de forrige innleggene, det er Misa Misa. Det bare ble sånn og det var litt morsomt. Jeg lærte meg noen mattestykker også, men så glemte jeg dem igjen og jeg tenkte at jeg skulle øve mer for å se om de ville sitte ordentlig. For de var vanskelige for meg, men så måtte jeg lese på pensum og jeg kom meg liksom aldri tilbake til det. Jeg har ikke gitt opp enda og poenget er at jeg fikk mestringsfølelse. Nå må jeg gå.


Jeg dro, men jeg rakk aldri å gjøre dette ferdig, så nå er jeg hjemme igjen. Det var krevende i dag, ballett er veldig god trening. Vi danset uten at treneren viste oss trinnene i dag. Vi måtte huske dem selv og det gjorde meg lykkelig for når jeg danser føler jeg meg fri. Jeg lagde meg rosa fisk med grønne grønnsaker og en dyr pesto til middag. Jeg kan lage min egen pesto, den er vegansk og smaker enda bedre, men da blir det så mye oppvask. Hvis jeg kunne bodd i den dansesalen hadde jeg kanskje ikke måttet ta meg sammen nå for å skifte fokuset mitt over på pensum igjen. Til nå har jeg gjort det bra, jeg har vært et skolelys og jeg skal gjøre mitt beste for å lese flittig igjen i morgen for jeg vil ikke miste det jeg har bygget opp. Dette bildet er fra i stad. Kanskje jeg alltid vil være litt annerledes, men jeg har det bedre.