Search

Tanker rundt epistemisk kontekstualisme og skeptisisme (+ litt om hvordan det går)


Teksten om kontekstualisme osv ligger litt lengre ned hvis man bare vil lese den.


Har hjemmeeksamen i helsepsykologi i skrivende stund, ville ta meg en pause for å dele denne teksten som jeg har ventet på å få dele med dere, eksamenen varer over flere dager, så noen pauser må til. Denne teksten faller under grenen epistemologi og det er ikke min favoritt, men jeg har gjort et realt forsøk. Ta høyde for at det fremdeles kan forekomme noen feil, ikke bare skrivefeil, men feil i min evne til forståelse rundt materialet. Fikk god tilbakemelding, kunne ha vært strukturert bedre, det var en oblig, ikke et essay. Skrev om epistemologi og vitenskapsfilosofi også når jeg startet på UiO, utrolig at det gikk, det var ikke et innførings-emne jeg tok, og enda er dette stoffet vanskelig. Teksten handler bare om et lite stykke fra pensum. Kom over noe annet i en bok jeg likte godt av en Paul Boghossian, boken heter fear of knowledge: against relativism and constructivism og den ga meg lyst til å lære mer så jeg endte opp med å lese mer moderne filosofi om et tema fra boken. Det er ett gode vi har, å kunne få tilgang på det nyeste og beste av materiale mens vi studerer. Leste for eksempel noe ny filosofi rundt kunstig intelligens her om dagen, dessverre og ironisk nok, så har man ikke så mye tid til det når man først har tilgangen. Vurderte å skrive om det som fanget interessen min i boken,. Han argumenterer mot relativismen og jeg ble interessert i å lære mer om det, spesielt begynte jeg å tenke på mulige syn innenfor relativismen ang virkeligheten i seg selv, virkeligheten objektivt sett. Det er en helt annen ting jeg også vurderte å skrive om innenfor filosofi, men vet ikke om jeg vil skrive om noen av delene når det kommer til stykket.


Jeg vil likevel si en ting, helt uavhengig av de andre temaene her. Innenfor helsepsykologi så ser man på ulike teoretiske modeller for adferdsendring, ala noe av de tingene jeg skrev om i forrige innlegg, og det ser ut til at det er svært avgjørende for menneskers evne til å lykkes med adferdsendring at de har en opplevelse av en evne til mestring. Altså at de tror på seg selv, på evnen til å lykkes. Bare ut i fra dette vil jeg gjerne fortsette å argumentere for at det er gunstig om mennesker forteller seg selv at de tror på en fremtid hvor det er fred på jord. og så videre, at vi forteller oss selv at vi tror på et relativt Utopia, selv om vi ikke nødvendigvis gjør det engang, ikke 100%, for viljestyrken er som en muskel som kan trenes opp. Hvis vi kan klare å trene oss selv opp til å overbevise oss selv helt om at vi tror på det beste for menneskeheten, så vil vi kanskje kunne oppnå en mye bedre verden. Til fordel for å vektlegge grusomme gjerninger som mennesker har tatt del i, alt av negative kvaliteter ved menneskeheten og så videre i så stor grad at man fordømmer muligheten for at vi skal kunne komme til å utvikle oss til å bli bedre skapninger en dag. Hvis jeg, som enkeltindivid, forteller meg selv at jeg tror at jeg ikke får til ting, så kan det være direkte skadelig for meg. Jeg går glipp av muligheter for fremgang som jeg ellers kunne ha lagt merke til fordi jeg ikke tror på dem. Dersom jeg derimot, har en indre overbevisning om at jeg kan være et godt menneske som lykkes med det jeg setter meg fore, så er det mer sannsynlig at jeg vil lykkes, jeg vil aktivt lete etter veien fremover fordi jeg antar at den er der. Jeg argumenterer her for at det er skadelig å komme med utsagn som setter begrensninger på menneskehetens evne til å oppnå fred på jord og et relativt Utopia, hva man legger i det begrepet kan variere (se tidligere innlegg om temaet), jeg snakker på et generelt grunnlag. Å peke på at mennesker er voldelige, egoistiske, ute av evne til å oppnå videre samarbeid og fred og så videre, er mindre gunstig for oss som en helhet, enn å påstå at vi likevel kan komme oss gjennom de utfordringene vi måtte stå ovenfor, ikke bare delvis, men i aller høyeste grad. Det er nok ressurser på jorden til at ingen mennesker skulle måtte trenge å sulte. Da antar jeg at det finnes en mulighet for at vi vil klare å distribuere ressursene bedre slik at hungersnød blir utslettet på jorden. For eksempel.


To siste ting jeg vil nevne før vi kommer til teksten om kontekstualisme osv, fordi det er noe jeg har skrevet om i fortiden. Å være vegetarianer var viktig for meg, nå har det kommet en ny medisin på markedet mot magesykdommen jeg har/hadde som faktisk virker, Alflorex heter den, så nå kan jeg spise så mye bønner, linser, kikerter, tofu og kjøtterstattere som jeg bare vil! Vet at mange andre med det samme problemet har sagt at den fungerer også, og det er supert. Jeg er rett og slett frisk 24/7 nå. Jeg har også vært avholds nå i et halvt år og en måned (siden den 09.04.22) for hvis jeg bestemmer meg for noe så gjennomfører jeg det. Så når jeg sier at jeg er vegetarianer og at det er en permanent avgjørelse jeg har tatt så er det sånn det blir. Har bare vært vegetarianer siden bursdagen min (den 27.09.22), for det kan ta opp til flere måneder før medisinen begynner å virke ordentlig, så bare i nesten to måneder så langt, men det er noe helt annet nå som jeg kan spise hva jeg vil. Rett og slett en fryd, jeg bare elsker alle de nye vegetar produktene, til og med julepølser får vi i år og jeg er vegetarianer av etiske grunner, ikke på grunn av for eksempel kosthold. Jeg er ikke en fanatiker, og dømmer ikke andre fordi vi har ulike behov, men det er viktig for meg selv å få slippe å spise dyr, så jeg er super happy. Jeg tror jeg skulle ha nådd målet til slutt likevel, for jeg hadde blitt bedre og bedre etter å ha levd med plagene i flere år, men det hjalp veldig å få en medisin som fjernet problemet helt. Ingen magesmerter, bare matglede.


Har fortsatt perioder hvor det kan være vanskelig for meg å spise nok likevel fordi det er en reaksjon på for eksempel stress, men jeg har begynt å gå til en privat psykolog for å bearbeide tidligere traumer og for å få hjelp til å håndtere dette. Eller, altså en psykolog som ikke jobber gjennom det offentlige, vet ikke om privat egentlig er det riktige ordet. Uansett så har det vært fantastisk. Det koster litt mer, men jeg drar heller litt sjeldnere for å få den hjelpen jeg faktisk trenger og det har fungert veldig bra. Så da vet dere litt om hvordan det går med meg. Her er teksten, den er nok litt rotete ja:


Tenk om vi egentlig er hjerner på en tank som opplever en simulasjon som representerer det vi antar for å være virkeligheten? Grovt skissert er dette et skeptisk argument som fungerer som en moderne utgave av Descartes’ kjente demon argument. Det ble presentert av en filosof ved navn Hilary Putnam. Hvis vi aksepterer teorien kan vi ikke lenger stole på at noe av det vi opplever er virkelig. Problemet er at, enten hypotesen stemmer eller ikke, så har vi ingen måte for å kunne bevise eller motbevise den.


Kriteriene for hva som er sikker kunnskap kan argumentativt sett gjøres veldig strengt, vi generaliserer mye når vi snakker og ulike kontekster er også av betydning. Kontekstualisme er et synspunkt som unngår noen av problemene rundt kunnskap innenfor epistemologien ved å fokusere på språket. Kontekstualismen er kompatibel med påstanden om at sannheten av de proposisjoner som uttrykkes, som delvis er bestemt av kontekst, ikke er relativ. Imidlertid sier den samtidig at hvilket meningsinnhold (påstand, proposisjon) som uttrykkes er avhengig av kontekst. Hvis jeg bruker ordet “her” for eksempel, så refererer ordet til et spesifikt sted. Så, hvis jeg sier noe beskrivende om et spiseifikt sted (her) så kan påstanden være riktig innenfor den gitte rammen for samtalen som inkluderer det stedet jeg snakker om.


Epistemisk kontekstualisme sier at utsagnet om å “vite” noe også er kontekstavhengig. Som for eksempel, hvis jeg påstår at det regner ute nå, så vil det kunne være riktig eller galt avhengig av konteksten og dette er et annerledes type argument enn å diskutere et skeptiskt argument om hvorvidt jeg i all uvitenhet befinner meg på et filmsett hvor falskt regn lurer meg til å trekke en slutning om at det regner.


For eksempel, noen sitter på en buss og på en skjerm står det hvor lenge det er igjen til stoppene. En person på bussen blir spurt hvor lenge det er til hun kommer frem og hun svarer at det er 15 minutter igjen på grunn av det som står på skjermen. “Vet du det?” spør vedkommende, “Ja.” svarer hun. I et annet scenario har den samme personen et viktig møte å rekke og når hun blir spurt om det samme så svarer hun at hun vil gå frem for å høre med bussjåføren om de er i rute fordi det er viktig at hun rekker møtet. Her var det snakk om å vite noe, men mennesker sier gjerne at de vet ting i hverdagslivet uten at de vet det forbi enhver tvil. Videre kunne den som svarte ja på spørsmålet ha tatt feil eller hatt rett avhengig av trafikken eller andre omstendigheter. Dette eksemplet var min egen versjon av et lignende eksempel presentert av Keith DeRose og det viser hvordan vi definerer rammene for hva vi vet i hverdagslig språk avhengig av konteksten (DeRose, 1992).


The Truman show er en film om en mann som blir lurt fordi hele livet hans går på TV, alle han kjenner er skuespillere, byen han bor i er et filmsett og derfor er mye av det han tror på feil. Likevel, hadde ikke Truman god grunn til å tro på gyldigheten til mye av det han regnet som sannheter? Er sannhetene til Truman sanne for Truman selv om de ikke er sanne utenfor filmsettet? Hvis Truman påstår at det ligger en kiosk ved enden av en gate han kjenner til, spiller det kanskje lite rolle om kiosken er en falsk kiosk som er en del av en konspirasjon. Innenfor rammene til Truman så fungerer kiosken som en ekte kiosk. Hvorvidt skeptikere har rett eller ikke er ikke poenget. Utsagn om å vite noe er i følge kontekstualismen et utsagn som avhenger av konteksten. Innenfor Truman sin kontekst er det sant at kiosken ligger i enden av gaten. For menneskene som observerer ham på TV så kunne man kanskje argumentere for at Truman tar feil fordi kiosken ikke er en virkelig kiosk, men en del av en kompleks scene full av rekvisitter og skuespillere (Pritchard, 2018, 209).


Mange av ordene vi bruker er en måte å generalisere på. Som med ordet flatt. Ingenting er egentlig helt flatt, akuratt som at det ikke finnes noen perfekt sirkel i virkeligheten, bare i vår fantasi- det finnes alltid noen små imperfeksjoner. Ordet flatt er bare et ord vi bruker for å beskrive noe som er flatere enn andre ting (Unger, 1971) (Pritchard, 2018, 210). Kanskje det å fokusere på språket og å redusere problemet til dette- at det egentlig faller utenfor sakens kjerne? La gå, kanskje utsagnet å “vite” er kontekstbasert i noen tilfeller, men kunnskap i seg selv er ikke nødvendigvis relativt og selv om utsagnet å vite kan være kontekstbasert- er det da gitt at dette alltid er tilfellet? For hvor regulær er virkeligheten?


Helt regulær er den nok ikke. Hvis jeg lener meg mot en vegg for eksempel, så faller jeg aldri gjennom den, men siden elektroner kan hoppe inn og ut av eksistens, fordi de har en sannsynlighet for å være på visst sted til en viss tid og ikke kan plasseres, så skulle det være mulig for meg å falle gjennom en vegg en gang, selv om det er høyst usannsynlig. Så usannsynlig at det aldri skjer. Litt regulær er den nok likevel, virkeligheten altså, og hvis den er litt regulær. Hvis det finnes noen sannheter, som alltid holder sant, så burde ikke kunnskap alltid være kontekstbasert. Det burde være mulig å argumentere for at det finnes noen påstander som enten er sanne eller usanne, alltid, uansett hva konteksten er og uavhengig av språket. Altså såkalte a priori utsagn. Hypoteser vi kan ressonerre oss frem til, merk imidlertid at selv dette er diskuterbart. Problemet med disse a priori påstandene, enten det gjelder logisk, matematisk eller filosofisk resonnering, eller språklig kompetanse, er at radikale skeptikere har funnet utdypede argumenter, som, for å skulle kunne tilbakevises, krever at man nærmest måtte ha vært en slags Gud for å kunne lykkes. Tenk igjen på Putnam sin teori. For å sjekke om virkeligheten er en simulasjon nytter det ikke å tenke på abstrakte matematiske sannheter, eller på Decartes’ cogito ergo sum. For 2+2= 4 ville fortsatt kunne være sant inne i en simulasjon.

I følge epistemisk kontekstualisme kan jeg si at jeg vet noe i en kontekst og ha rett og så kan jeg si at jeg ikke vet det samme i en annen kontekst og ha rett da også. Eller: både A og ikke-A. Innen logikk, avhengig av hvilket logiske system man forholder seg til akkuratt som at det finnes ulike matematiske systemer, så kan det ikke stemme at både A og ikke-A. For å eksemplifisere: bakken er ikke både våt og ikke våt på en gang. Nå er det nå engang sånn at ved hjelp av tid og rom så kan en våt bakke tørke, men utover dette så kan svaret fortsatt være relativt. For det finnes fuktighet i luften, i håret mitt og på bakken selv i situasjoner hvor vi ikke ville ha betegnet bakken som våt. Jeg kan påstå at jeg vet at bakken er tørr eller våt og finne måter å argumentere godt for begge deler.


En person som spiser godteri hver dag vil være så vant til raffinert sukker at en tomat kan oppleves som sur for vedkommende, mens en annen person som er sunnere og som nesten aldri spiser godteri ville beskrevet tomaten som søt. Hvem av dem har rett? Hvem av dem vet om tomaten er sur eller søt? Vet de det som er riktig begge to fordi sannheten er relativ til deres egen opplevelse av virkeligheten? Eller må vi ta ugangspunkt i den ytre verden og sette en grense for hva som kan kategoriseres som søtt innenfor visse rammer som har med sukkerinnhold å gjøre?


Okei, så noen ting er kanskje mer diskuterbart, men hva med mindre diskuterbare påstander, som for eksempel påstanden om lysets hastighet og at ingenting kan bevege seg raskere enn det? Vel, lys består også av noe, det består av fotoner og dette er basert på teorier, så vi kan ikke garantere at teoriene stemmer, men hvis de stemmer og vi beveger oss ned til de minste nivåene av virkeligheten, så oppfører virkeligheten seg merkelig og da kunne det kanskje bli mulig å argumentere i mot påstander som denne, ved å se på sånne ting som elektroner, fotoner, atomer, kvarker og så videre (Viggo Wetteland, 2021). Andre påstander, som påstanden om at, jeg tenker derfor er jeg, kunne for eksempel også bli diskuterbart dersom jeg var en kunstig intelligens. Å komme opp med skeptiske argumenter er i det store og hele relativt enkelt og jeg kan ikke komme med et motargument mot epistemisk kontekstualisme eller skeptisisme utover å argumentere mot skeptikeren for at noen filosofiske retninger vektlegger sunn fornuft fordi man tenker seg at å ha dette som en tommelfingerregel vil lede til bedre resultater. Altså, å prioritere teorier som er mer jordnære dersom valget står mellom flere lovende kandidater. Dette virker fordelaktig fordi vi kan observere at evnen til å handle ut i fra en deduksjon man har kommet frem til ved bruk av rasjonalet, en intuitiv og erfaringsbasert forståelse av logiske prinsipper, at dette er noe som øker levedyktighet, øker fremgang, øker forståelse og så videre. Filsofi betyr kjærlighet til visdom og visdom er knyttet til rasjonalet. Rasjonalitet er noe vi har observert som fordelaktig ved å studere levedyktigheten til rasjonelle vesner kontra til vesner med en svekket evne til å kunne handle ut i fra rasjonelle prinsipper. En alvorlig psykisk syk person vil for eksempel kunne være til fare for seg selv, og, selv om det absolutt ikke er normen, så vil han eller hun også kunne være til fare for andre ved ekstreme tilfeller. En alvorlig psykisk syk person, eller kanskje heller psykotisk person, vil samtidig gjerne kunne holde fast ved en form for argumentasjon som innehar store hull. Noen vil respondere positivt på en behandlingsform hvor disse hullene i logikken blir påpekt, mens noen forblir syke. Dette er tilfeller vi naturligvis ser på som ufordelaktige. Skeptiske argumenter er utformet ved bruk av logiske resonnemanger, men siden konklusjonene ofte leder til konklusjoner som vi anser som så lite sannsynlige at vi i enhver annen kontekst ville ha plassert en som argumenterte for det samme på en psykiatrisk avdelig, så kanskje andre argumenter burde få et fortrinn som et grunnprinsipp dersom valget står mellom flere lovende teorier. Dersom målet med filosofi er viten.


Den vitenskapelige/hypotetisk-deduktive metode er ikke et perfekt middel, men vi kan peke på teknologisk og annen fremgang for å vise til at det er en effektiv metode. En gudelignende skapning kunne tilbakevist skeptiske argumenter ved å sjekke om virkeligheten er en simulasjon og lignende. Vi kan ikke det, men vi kan mye likevel. Poenget med skeptiske tankeeksperimenter er ikke å promotere for hypotesene i seg selv, men å påpeke hull i fundamentene våre. Det virker i utgangspunktet fornufig, for hvis det er noe galt med vår ressonering, så bør vi bli oppmerksomme på det. Vi kan avkrefte hypoteser, men ikke bekrefte dem, dette har med den logiske formen til metoden å gjøre. Ideelt sett skulle vi kunne bekreftet at hypoteser stemmer og satt igjen med utvilbar kunnskap, men vi falsifiserer hypoteser som ikke stemmer og observerer hvilke hypoteser det er verdt å teste ut videre. Ved hjelp av store mengder data kan man danne seg bilder av aspekter ved virkeligheten som virker mer eller mindre sannsynlige. Metoder som denne kan tenkes å være det beste middelet vi har til å oppnå noe som ikke alle vil kalle for sikker kunnskap, men som likevel har skapt fremgang for menneskeheten, med mindre man ønsker å påstå at fly holder seg oppe i luften på bakgrunn av flaks, og så videre.

Av,

Nina Titternes

Copyright © Nina Titternes, ninaspace

Kilder:

DeRose, Keith. 1992. «Contextualism and knowledge attributions.» Philosophy and Phenomenological Research (52): 913-929.


Pritchard, Duncan. 2018. What is this thing called knowledge?. Oxford: Oxford UP.


Unger, Peter. 1971. «A defense of skepticism.» The Philosophical Review

Vol. 80, No. 2 198-219


Viggo, Wetteland. 2021. «Fotonet er overalt samtidig.» Titan.UiO. www.titan.uio.no/fysikk-mnkom/2021/fotonet-er-overalt-samtidig